Scrollet nedover facebook idag som vanlig,  da jeg plutselig leste noe ufattelig trist som gjorde jeg satt igjen med en klump i halsen. En ung, kjekk og blid gutt er ikke blant oss lenger. Jeg kjente ham ikke veldig godt, og ikke har vi hatt noe kontakt de siste årene. Fortsatt kjente jeg det langt inn i magen. Han virket jo alltid så glad og blid, flink i det meste, samboer og et stort nettverk rundt seg. Vi kan aldri vite hvilke ting folk kjemper med for seg selv. Vi kan ikke ta for gitt at ting er som det virker på utsiden.

Ufattelig trist, og en påminnelse at vi ikke må ta noen for gitt. Plutselig er de ikke der lenger. Jeg skal hvertfall si til mine nærmeste idag at jeg er glad i dem. Jeg er heldig som har dem rundt meg, og ikke har måttet oppleve et så nært tap. Og jeg håper det aldri skjer.

Anja