Her om dagen fikk jeg se min gode venninne Emilie igjen, som jeg har kjent i snart 7 år. Hun har akkurat kommet hjem ifra en fem måneders lang reise rundt om i hele verden. Alene. Hun er en av de tøffeste menneskene jeg kjenner, og jeg ser utrolig opp til alt hun får til. Dette innlegget er inspirert av våre samtaler, og vårt tankesett.

Vi er begge hopeless wanderers.

———————————–

Om en måned blir jeg 25 år. Jeg har levd i et kvart århundre. DET er sjukt det. Og jeg føler jo ikke selv at jeg har blitt noe eldre enn da jeg var 18. Såklart, i hodet har jeg jo det. Jeg mener mer at jeg føler at jeg har stått i ro mens alle andre har blitt eldre. Her om dagen spurte den ene tantungen meg om jeg kunne lage en logo til russebilen deres. » What?» tenkte jeg. JEG var jo nettopp russ.

Tiden flyr, og det skremmer meg. Jeg tenker titt og stadig på at jeg føler tiden går ifra meg. Det er jo så mye jeg vil gjøre. Og med dette tidsgreiene, kommer tanken som hvertfall skremmer meg ihjel.

Frykten for å bli  «låst».

I den alderen jeg er nå så begynner halvparten, om ikke flere av vennene mine å bli riktig så etablerte med hus, giftemål og barn.

Jeg er fornøyd om jeg har klart å planlegge morgensdagens middag. Og det jeg kanskje tenker mest av alt på, er det totalt motsatte av å etablere seg- jeg vil komme meg vekk. Jeg har en rastløshet inni meg som jeg ikke klarer å riste av. Jeg har bodd vekke i 2 år, og jeg har fått smaken på hvordan det er å bo på et helt nytt sted, med et helt nytt sett av mennesker og kulturer. Jeg har fått blod på tann, rett og slett. Det jeg innså ved å bo i Melbourne i 2 år, er at jeg passer ikke inn her hjemme. Livet er FOR A4 . Jeg sier ikke at det trenger være en negativ ting, tvert imot så er det nettopp det de fleste vil ha. Stabilitet og trygghet. Jeg er ikke sånn derimot. Jeg tar meg selv i å alltid søke det utrygge. Jeg elsker spontanitet, og uforutsigbarhet.

Jeg hadde lett brukt opp hele BSUen min på en backpackertur rundt i Asia. Jeg drømmer ikke om mann, rekkehus og barn. Jeg drømmer om en hverdag som aldri er lik , en hverdag med masse ulike mennesker som kommer og går, en hverdag som er litt skummel men på en bra måte.

Men så er det denne frykten. At jeg skal treffe en kar som jeg forelsker meg i, og jeg da glemmer alle mine drømmer og mål. Jeg vet det høres teit ut. Men vi vet alle hva som skjer når man blir forelska. Man klarer rasjonalisere ALT, slik at man kan være med den personen. » Jeg trenger jo ikke flytte til New York i år, kan ta det neste år». Bom, 5 år senere er jeg smelt på tjukka for andre gang, eier hus, hund og har en ektemann. Nå setter jeg dette på spissen, men det er en realitet. Jeg er livredd for å bli sugd inn i et rutineliv. For jeg vil ikke det. Jeg vet derimot hvor lett det er å bli dratt inn i det uten du merker det. Spør hvem som helst som er over 50 år hva de angrer mest på at de ikke gjorde. Svaret er som regel at de angrer på de ikke opplevde mer. Reiste mer. SÅ mer.

Å til alle dere kjære mennesker som leser dette som er etablert og har alle disse tingene – jeg mener absolutt ikke at dette er feil. På noen måte. Det er nok helt fantastisk. Det er bare ikke for MEG. Ikke nå. Og det føler jeg mange har vanskeligheter for å forstå, og det er ikke rart. Jeg har like vanskelig for å forstå dere. Jeg får titt og stadig spørsmål » Skal du ikke kjøpe noe eget snart», eller » Vil du ikke finne noen å slå deg til ro med?». Nei vet du hva, jeg vil ikke slå meg til ro med noe eller noen som helst . Hvis ikke den «noen» er like eventyrlystne som meg. Og der har du ordet – eventyrlysten. Jeg vil at livet mitt skal være et eventyr fullt av gode, galne, syke, morsomme historier.

Derfor kjenner jeg at jeg stresser med å bo i Sandnes. Jeg har en god jobb som jeg elsker, jeg har verdens beste venner uten tvil, og jeg har en fantastisk familie. Jeg har det ufattelig fint her. Men det er for forutsigbart. Det er for lite spenning. Det er for lite så skjer. Jeg er rastløs. Jeg er redd at jeg våkner opp om 20 år, og lot alle de sjansene jeg hadde, og tingene jeg ville gjøre, gå ifra meg. Jeg tenker på det hver dag, » Ikke glem hva du vil». For det er lett å la være å forfølge det du drømmer om. Så klart vil jeg en dag også sitte med en mann, et hus og små falcons springende rundt. Men ikke nå. Og ikke vil jeg vite hvor det blir. Det kan være Sandnes, men også London, Amsterdam, Puerto Rico. Hvem vet?

Tenk mindre, handle mer. Det burde alle gjøre mer av. Ikke hele tiden tenke » Ja, men». Glem det jævla «men’et» og bare gjør det. Jeg må minne meg selv på dette hele tiden.

2016. 2016. 2016. Det sier jeg til meg selv. Det er mitt år. Da stikker jeg. Hvor, det vet jeg ikke enda, men et sted blir det. Og det stedet vil være starten på et nytt eventyr. Et nytt kapittel i «life of falcon.

11297814_10153225442946049_1293859991_n

xoxo Falcon